Studentersamfundet i Trondhjem

UKEsjefvalg (5. mars 2008)

Skrevet av Sigbjørn Olsen, 09. april kl. 20:40 (3)

Fee! Fie! Foe! Fum!??
I smell the blood of an "UKEsjef".
Be he 'live, or be he dead,
I'll grind his bones to make my bread.

UKA er en stor festival. UKA er en stor festival, som skal tjene penger til det kroniske tapsforetaket Samfundet. Masse penger. Allerede før krigen murret man om at festivalen hadde est ut for mye, og mindre har den ikke blitt siden. 90 år etter Baccarat har den blitt så stor at man rett og slett må være litt rar for å søke sjefsstolen.

Det sies at gjøglergleden er UKAs mor, pengemangelen UKAs far. Her har det nok forekommet en del konebanking. Og som i alle dårlige forhold har stemningen i dette blitt litt trykket. Samfundet har på mange måter sluttet å like sin egen festival, men det ønsker man helst ikke å snakke for mye om.

I kveld er det UKEsjefvalg, og Styret og UKA-07 har utført en sann herkulesbedrift med forberedelsene. UKEstyret har jobbet iherdig igjennom hele 2007 for å få jobben til å virke minst mulig sexy, og i år har de ringt alle vennene de har igjen for å finne kandidater. Resultat: En hel kandidat! Martin Hæreids kandidatur ble kunngjort i Dragvollpravda kvelden før før.

Avgått president Vladimir Putin skal angivelig ha lirt av seg følgende i forbindelse med presidentvalget for noen uker siden: "Russisk demokrati er helt overlegent det amerikanske. I Russland vet vi hvordan valgresultatet blir flere uker før valget avholdes. I Amerika vet de ikke resultatet av valget før flere uker etter at det er ferdig." Til Samfundets eget oligarkvalg har vi hentet det beste fra begge systemene: Ytterst begrensede valgmuligheter fra Russland, og total uforutsigbarhet fra USA.

Muligens står fire-fem ukesjefkandidater og tripper utenfor hovedinngangen, men Styret har glemt av å låse opp døra i dag. Men det er sikkert like greit at de må dra hjem med ufullrettet oppdrag. Inne sitter nemlig litt over to hundre medlemmer og deres akkumulerte frustrasjoner. De lukter UKEsjefblod. Knivene er kvesset. Etter konebanking i oktober, følger kandidatbanking i mars.

Møtet starter. Øyvind Aass åpner: Vi må skaffe fem millioner. Er det noen her som vil? Deretter holder UKE-Lise en innledning: Hei-hei. UKA ditt, UKA datt. Ikke dett som meg.

Så holder Martin Hæreid sin innledning. Han går tredje året på indøk på Gløs, og er et ekte barn av Samfundet. For 35 år siden danset mamma og pappa i Bodegaen. Pappa hadde nye tettsittende skinnbukser. Mamma likte lukten av mann og tannin, og det ene førte til det andre. Martin har UKEfølelse, respekt for tradisjoner, og vil tjene masse penger.

Øyvind spør nok en gang om det er noen andre som ønsker å ta over etter UKE-(for)Lise(t), men det er det ikke. Det åpnes for spørsmål fra talerstolen... En pinlig stillhet senker seg over forsamlingen. Vi vil vel gjerne ha litt flere kandidater, men da disse ikke manifesterer seg, går vi i gang med en lang rekke med uinspirerte spørsmål og uinspirerende svar.

Helt svart skal man jo ikke se på kandidattørken da. For en gangs skyld slipper vi det tullete "5 på!"-opplegget med at kandidatene må ta på seg hodetelefoner og høre på musikk mens de andre svarer.

Martin vil at UKA skal bli større, skal ha kompetanse i styret sitt (hvem vil ikke det?), vil at UKA-09 skal huskes for miljøprofilen, men vet ikke helt hva det er for noe. Sin første applaus høster han (fra alle husfolkene i salen) når han sier at han vil ha husfolk i styret sitt. (Merkelig det der.)

Etter hvert kjenner jeg at jeg blir litt nummen. Storsalen stiller spørsmål etter spørsmål, og Martin kvitterer med svar som er vekselvist tåkete, ullne, vage, innholdsløse, og unnvikende. Publikum var fiendtlige nok allerede før møtet. Å ikke føle at man får svar hjelper ikke akkurat på det gode humøret. (Senere i møtet kommer det frem at det forrige UKE-vanstyret har gitt Martin råd om å ikke si så mye konkret, for det har Lise fått pepper for. Ja ja, det var jo et sjakktrekk. Ikke et særlig lurt sjakktrekk, da, men annet kan man vel ikke forvente av UKA-07. Helt stø på hvordan man forholder seg til omverdenen var de jo ikke...)

Vi går til pause, og nå syder det virkelig. Benkekandidat ettersøkes i mengden, men finnes ei. For en gangs skyld prisgir jeg muligheten til å stemme blankt.

Etter pausen har forfatterkollegiet kunstnerisk, hvor de spiller sine refuserte innslag. Under UKA-05 bestemte man seg for å kutte de morsomme innslagene og heller satse på det dårlige. En litt interessant metodikk, kan man vel påstå, men det gjorde ihvertfall at underholdningen på UKEsjefvalget i 2006 tålte offentlighetens lys mer enn var tilfelle denne gangen. På den andre siden kunne jeg høre hva som ble sagt og sunget nå. Da jeg så selve revyen (en døveforestilling) satt jeg med en klar mistanke om at de døve fikk med seg adskillig mer enn meg.

Andre omgang sparkes i gang.

Thor Richard Isaksen åpner med å benke Reidar Stølen, men han skal klippe seg og få seg jobb, og takker nei. Tidligere Husmann William Throndsen er en mann med lang fartstid, er følgelig lommekjent i Storsalen, men bommer med minst fem meter når han forsøker å finne talerstolen. Mari Raunsgard opplyser om at dersom man mener noe kan man jo bare si det rett ut - man trenger ikke omformulere det som et spørsmål. De fleste får med seg dette, unntatt alle de som er for opptatte med å tenke på hvordan de skal formulere synspunktene sine som spørsmål. Og denne gangen er det Marit Gjeset som greier å servere det fullstendig forutsigbare (men akk så unyttige) spørsmålet: "Er du til å stole på?" Hvem i huleste er det som stiller til valg og svarer "Nei" til det?

Så slår Stian Celius ned som kandidat fra blå himmel. Dette for å bevare den blå himmelen, rent vann, flora og fauna. Han går andre året historie på Dragvoll, er sosialdemokrat, liker Napoleon, og har vært barsjef i LIM i 2 måneder. Han presterer å torpedere kandidaturet sitt i løpet av femten sekunder. (Dette må være ny rekord.) Å si til Storsalen at Samfundet mangler noe for at man skal ønske å engasjere seg der, er mye i samme bane som å tale Roma midt i mot på 1200-tallet. Synd å si har han jo rett, men det er nok ikke denne menigheten klar for å erkjenne.

Jeg tenker at greit nok, fyren er jo tydeligvis ikke superforberedt, så man får nå tolke han i beste mening... Men min beste mening er ikke god nok. Kort tid etter er min stemme igjen blank som snøen.

Og som en ekstra "bonus" er disse erketullete hodetelefonene på plass (på kandidatenes hoder). Før i tiden pleide folk i det minste å høre på de andre svare, hvis de allerede hadde svart på det. Ordningen har vel (litt ubevisst) blitt videre brutaliserende, og nå tok kandidatene på seg hodetelefonene også når de selv var ferdig med å svare.

Ny pause, flere refuserte revyinnslag. Det er skikkelig jævlig. Det soleklare høydepunktet kommer når Styret gir forfatterkollegiet et vennlig hint med taletid-lampa.

Etter pausen benker jeg Øyvind Aass, men han er mett og takker derfor nei. Gøril Forbord følger meg i rekken av mislykkede benkeforslag med Ingrid Myklebust.

Et par stykker ber Stian om å trekke sitt kandidatur. William Throndsen viser til fjellvettreglene: "Det er ingen skam å snu." Stemningen i salen synker til nye lavmål, og Gøril holder på å miste det fullstendig på talerstolen. Hun ønsker at folk skal behandle kandidatene med respekt. Mye påfølgende applaus. Jeg klapper jeg også. Jeg er jo enig. På den andre siden kan jeg ikke med god samvittighet si at kandidatene gjør en god figur.

Klokka blir etterhvert småsent, og jeg tenker: "Can we vote now?" Flere spørsmålsrunder og et mislykket benkeforslag senere stemmer vi for å stryke resten av talelisten og gå til votering. Klubbstyret greier ikke telle helt, så vi må stemme over det en gang til. Student-TV mister et kamera i bakken, men det går visstnok bra.

Så stemmer vi. Øyvind Aass har ikke reservert seg mot stemmer, så jeg stemmer på han. Styret og Rådet gir seg i kast med litt vennskapelig drittslenging når de ikke blir helt enige om hvordan de skal forsøke å forklare det bysantinske valgsystemet vi har valgt å bruke her på Samfundet. Så stenges urnene, og tellekorpset drar for å telle. Vi venter ikke i spenning. Det er overhodet ikke spennende. Finnes ikke sjans i havet for at vi velger UKEsjef i dag.

Stemmene telles opp. Ingen av kandidatene får mer enn halvparten av stemmene. Flesteparten stemmer blankt. Øyvind Aass fikk to stemmer. Tviler på at han stemte på seg selv, så jeg lurer på hvem den andre stemmegiveren er.

Eivind Lindeberg spør om vi er nødt til å gjøre det samme på nytt. Det må vi, så da gjør vi det. Heller ikke denne gangen blir det noe flertall, faktisk enda flere som stemmer blankt enn i første valgrunde. Nytt valgmøte blir avholdt en gang i fremtiden, selv om symfoniorkesteret ytrer misnøye med at dette sannsynligvis kaprer øvingstiden deres.

På eventuelt spør Lise om hvorfor folk stemte blankt, og diverse folk svarer. Hun er ikke imponert, og litt senere gis det klart uttrykk for en viss frustrasjon over Storsalens voldsomme kravstorhet. Jeg synes ærlig talt ikke at vi var så forbanna kravstore. Med to øl innabords prøver jeg å si noe i den retning fra talerstolen, og samtidig flette inn konebankinganalogien. Det går jævlig dårlig. Andre har sagt det bedre. Eventuelt glir sakte men sikkert over i kritikk av møtet, noe som kritiseres på kritikk av møtet.

Trøtte og slitne tar vi kvelden litt etter midnatt, og alle mann alle gleder vi oss til neste gang...