Studentersamfundet i Trondhjem

Russland: på ruinene... (29. mars 2008)

Skrevet av Sigbjørn Olsen, 11. april kl. 17:24 (5)

Bergensmester i arroganse Hans-Wilhelm Steinfeld gjester Samfundet for å snakke om Russland. Møtet heter "Russland: på ruinene av en supermakt". Mine alternative navn: "Steinfeld: om meg og mitt virke" eller "Steinfeld: på ruinene av en utenrikskorrespondentjobb".

Symfoniorkesteret skal visstnok spille, så de fyller jo halve gulvet, og folk sitter overalt hvor det er litt plass. Jeg har snytt en kompis for sitteplass i første kvadrant, og slipper derfor å sitte i trappen. Det er egentlig litt vakkert.

På politisk femminutt spaserer Eivind Rindal opp til talerstolen, og jeg ville sikkert fått med meg mer enn at det handler om Iran, hadde ikke et knippe ufolkelige personer her i første kvadrant sukket og stønnet, noe som får meg sånn passelig sinna. Hva faen er problemet? Synes de oppriktig at det er pinlig at noen viser sitt engasjement?

La oss dvele litt på landets frieste talerstol før vi går i gang med møtereferatet. Den står jo der. Og stort sett får den jo stå der i fred. Joda, det stilles spørsmål der. Og det reklameres for kulturtilbud der. Derimot går få dit for å dele sine meninger, for å argumentere for sin posisjon. Og gjør de det prøver de som regel å kamuflere det som et (følgelig dårlig formulert) spørsmål. Jeg synes det er litt rart. Det syder over av meninger på Samfundet, men dessverre er det mest brukte (og minst egnede) forum for diskusjon (hybel)fylla.

Man kan jo undre litt over hvorfor vi har så lite offentlig diskusjon rundt viktige spørsmål om Samfundet eller samfunnet forøvrig. Det er jo det Eivind Rindal (og andre som han) bidrar med, og det er det jantelovjentene i første kvadrant undertrykker. Jeg synes kanskje de burde gå litt i seg selv. OK, nok om det.

Symfoniorkesteret gnikker, blåser og slår riktig så fint. De spiller utdrag fra Romeo og Julie av Prokofiev. Jeg tenker at jeg egentlig burde lytte mer til klassisk musikk. Publikum er henrykte, og klapper lenge og høyt. Deretter spiller de bursdagssangen for Steinfeld.

Øyvind Aass kan fortelle oss at det skjer ting i verdens største land. Jaha. Steinfeld skal nå fortelle oss om disse tingene som skjer der. Og det gjør han forsåvidt også. 20 års historie oppsummeres på "litt" over 20 minutter. Steinfeld forteller om Sovjetunionens fall, og overgangen til markedsøkonomi. Han forteller om at pengesystemet hadde blitt helt karikert, at man kunne få en bil for ti tusen rubler og en lastebil for to tusen. Han forteller om studenten som var hore på si, og som tjente mer på en natt en en journalist gjør i løpet av en livstid.

Hans-Wilhelm Steinfeld har en historie for absolutt alt. Riktig så underholdende om ikke så strukturert. Uret hans reflekterer lys opp på lerretet. Omtrent like distraherende som gutta med laserpeker i programmeringsforelesningene, om enn mindre bevisst.

Når en supermakt går i graven byr det på en del problemer. Atomskjold skal sikres. Etniske konflikter skal håndteres. Under Boris Jeltsin ble Russland veldig uforutsigbart, og den økonomiske sjokkterapien fungerte jævlig dårlig. Det ble som med Ali Baba og de førti røverne. Eller som med bassenget som er fylt opp med 15cm vann, og de gale ønsker å stupe. Den ene foren slår den andre i hjel.

Som følge av økonomipolitikken kom hyperinflasjon, krimboom, korrupson, og demografikrise. Før levde russiske menn gjennomsnittlig 73 år, i dag lever de 55. Vladimir Zjirinovskij innfører nesten fascisme med 30% valgoppslutning i 1993. Jeltsin fyllekjørte med presidentembetet, iblandet litt vett. I 1996 ville han for eksempel at Norge og Russland skulle lage gassledning til Europa. Av og til skal vi høre på barn og fulle menn, det hender de sier sannheten, mener sitatvennlige Steinfeld.

Så får Vladimir Putin makten i Russland, og ting begynner å ordne seg. Til tross for mye økonomisk vanstyre er russerne et høyt utdannet folk. For eksempel tar de rutinemessig med seg Nobelprisen i fysikk. Putins masterplan for Russland, forteller Steinfeld, er å være en kontaktsluse mellom øst og vest, og gjennom renasjonalisering av strategiske naturressurser (olje og gass) gjenvinne supermakten. At dette skal gjøres ved hjelp av markedsmekanismer - ikke missiler - synes Steinfeld er svært så sympatisk. Man kan jo nødig være uenige om det, selv om det spørs om f.eks. tsjetjenerne vil male et like sympatisk bilde av prosjektet. Kritikerne av Putin vil jo også påpeke at "prisen" for økt stabilitet har vært innføringen av politistaten. Dmitrij Medvedevs utfordring nå er å bygge opp det sivile samfunn.

Og det er en utfordring, skal vi vite. Det mest geniale kapitalismen gjør er å forgjelde oss. Når vi sitter på et boliglån på to millioner blir vi nemlig kjempemotiverte til å jobbe hardt. I Russland er dette et ukjent konsept, og Steinfeld anslår at russisk økonomi først blir normalisert igjen i 2027.

Da er han ferdig med innledningen - tror vi. Vi klapper en masse. Steinfeld avbryter oss: "Dere må ikke klappe sånn. Sånn klappet også den gamle sovjetkongressen... La meg fortelle dere en vits. Under en kongress skulle daværende generalsekretær Leonid Brezjnev holde tale i syv timer for rundt fem tusen mennesker. Så får man inn et tips fem minutter før talen om at det sitter to terrorister i salen, og at de skal drepe Brezjnev. En pensjonert sikkerhetsjef ble da spurt om han greide å finne disse terroristene før attentatet skulle finne sted. Ja, svarte han. Gi meg en time. Så legger han seg oppe i lysriggen med kikkert og en pakke røyk, og begynner å observere. Ganske nøyaktig en time senere høres han på kommunikasjonssystemet, og sier at de sitter på plass 99 og 100, rad 72. KGB går til aksjon, og der satt de, med lyddempere og det hele. Den nåværende sikkerhetssjefen lurte selvfølgelig på hvordan i alle dager forgjengeren hans greide å finne de i folkemengden. Jo, svarte den gamle agenten, du skjønner: Fienden sover aldri."

Så tar vi en pause.

Candiss er tilgjort(?) rosa, blonde og dumme, og i dag er de så opptatt av miljø, fred, politikk og sånn at de synger "Mr. President". Flott, det.

I spørsmålsrunden blir det fort klart at Steinfeld lar seg irritere en del over gjeldende norsk oppfatning hva angår Russland. Han sier at det er sagt mye tull om russisk "aggressiv" politikk. Sist Elektron-saken. Da ble det sagt at dette var Kremls måte å teste den rødgrønne regjeringen på. Hadde det vært en test, mener Steinfeld, hadde de hatt en krysser i seilingsavstand, som ville vinsjet kystvaktsskipet Tromsø opp på akterdekket sitt og tatt det med seg til Russland.

Det er viktig å ha med seg, mener han, at Norge er det eneste landet Sovjet trakk seg tilbake fra etter andre verdenskrig, og det eneste nabolandet Russland aldri har vært i krig med. Vi har rett og slett ikke noe problem. Russland og Norge har alltid samarbeidet meget bra.

Videre forteller han at Medvedev kommer til å være provestlig, noe som ikke betyr at Russland bare kommer til å nikke og bukke angående et amerikansk rakettskjold. Steinfeld tror dog at dette er en måte å aktivisere kaldkrigsstereotypier i USA i forkant av valget, for slik å trekke oppmerksomhet fra Irak.

Svarene kommer i form av lange, morsomme historier, og det er god stemning i Storsalen. Selv om jeg er i godt humør plages jeg ørlite over at Steinfeld har en tendens til å snakke ned til folk. Det er jo lov å tolke folk i beste mening. Det er jo mulig at man ikke er dum som ikke "skjønner" forholdet mellom Norge og Russland eller Russlands historie, men at man bare er uvitende. Og det er jo mulig at man spør fordi man er oppriktig interessert i å få et svar, ikke fordi at man har lyst å få huden full av innlederens irritasjon over en eller annen manifestasjon av kaldkrigstankegang. Steinfeld blir veldig dominerende, og jeg savner noen som kunne jekke denne fyren ned noen hakk.

På eventuelt informerer Martin Sværen om det nært forestående NTNU-styrevalget, og oppfordrer de som ønsker å stille om å ta kontakt med valgkomiteén. Tormod Gjestland vil at vi skal stille, ikke til valg, men klokka. En time frem klokka to. Øyvind informerer om at det er nytt UKEsjefvalg på onsdag. Ingen forhåndsmeldte kandidater ennå.

På kritikk av møtet sier Bjørn Torkel Dahl at han (i likhet med meg) gjerne skulle sett en innleder til, som kunne vært i stand til å hamle opp med Steinfeld. Tidligere naivforeningsmatriark Martin Svarva spretter da opp for å si at han helst foretrekker å kun høre en side av saken. Gjerne fra en arrogant bergenser.