Oslo-avtalen: fred eller kolonisering?

Intensjonen med Oslo-prosessen var å legge grunnlaget for en varig politisk løsning I Palestina/Israel som er basert på tostatsløsningen. Det ble opprettet en palestinsk selvstyremyndighet, og israelsk militær kontroll skulle gradvis reduseres. Men de avgjørende spørsmålene: grensene, Jerusalem, palestinske flyktningene og de israelske bosettingene, ble utsatt til senere forhandlinger. Vestbredden er samtidig delt inn i områdene A, B og C, med ulike grader av israelsk kontroll. Dette skulle være en midlertidig ordning mens den endelige løsningen forhandles frem.

Mer enn tre tiår senere finnes ingen palestinsk stat. Vestbredden er fortsatt delt opp, og områdene under palestinsk administrasjon er fragmentert i adskilte enklaver. Samtidig har antallet israelske bosettere på Vestbredden økt kraftig. Det reiser et grunnleggende spørsmål:

Var Oslo begynnelsen på en fredsprosess som mislyktes?

Eller var den snarere en form for konflikthåndtering, en prosess som samtidig skapte en struktur som gjorde det mulig å videreføre okkupasjonen og utvide koloniseringen av Vestbredden, mens palestinerne ble sittende igjen med et begrenset selvstyre uten reell suverenitet?

Bassam Hussein kommer for å holde foredrag. Han er palestiner, født i 1963 i flyktningleiren Jabalia på Gazastripen. Hussein er professor ved NTNU, hvor han har vært ansatt siden 1994 ved Institutt for maskinteknikk og produksjon, med prosjektledelse som sitt fagområde. Som reaksjon på det pågående folkemordet i Gaza tok Hussein, sammen med flere kolleger, initiativ til å etablere Akademisk nettverk for Palestina ved NTNU. Nettverket samarbeider blant annet med Studenter for Palestina og andre organisasjoner i området for å formidle kunnskap om palestinsk historie, kultur, rettigheter, og frigjøring. Nettverket arbeider også for akademisk boikott av Israel og for at NTNU skal bidra til gjenoppbyggingen av Gaza.

Inngang: Hovedinngangen
Doors: 18:30